Lagavulin

Det er julehøytid og tid til et dypdykk i whiskylageret. Fram kom to Lagavulin-whiskyer. Lagavulin 12-år cask strength (57,5%) special release fra 2006 og Lagavulin 16-år (43%) fra 2007. Lagavulin Distillers Edition glimret imidlertid med sitt fravær.

Jeg finner ikke Lagavulin fullt så røykfylt som sine naboer Laphroaig og Ardbeg. Til gjengjeld syns jeg Lagavulin har større tyngde og kompleksitet. Lagavulin er røffere i kantene. Noe av årsaken er at det er svært liten reflux og kobberkontakt ifm. destilleringen. I tillegg venter Lagavulin til rundt 59% før de går over til å destillere halen.

Både 12- og 16-åringen har røykkarakteren som er så typisk for Islay-whiskyer. I 12-åringen, som jeg antar er lagret utelukkende på bourbonfat, i hovedsak tredje fylling, kommer torvrøyken, salt, jod og pepper klart fram. Lagavulin er i tillegg svært tørr. Andre karaktertrekk er vanilje og sitrus, samt noe sødme og fruktighet.

16-åringen har de samme trekkene som 12-åringen, men i tillegg har 16-åringen sherrykarakter, som sammen med den noe lengre lagringstiden gir en rundere og snillere whisky som demper noen av 12-åringens særtrekk uten å virke overveldende.

12-åringen er lys gylden, mens 16-åringen har en dyp kobberfarge. Dette skyldes nok karamell vel så mye som sherry, selv om det er all grunn til å tro at 16-åringen inneholder en blanding av whisky lagret på bourbonfat og sherryfat.

Så til den tredje hovedkategorien av Lagavulin whiskyer, Distillers Edition, som har en sluttlagring på Pedro Ximenez sherryfat. Dette er en sherry som er svært søt. Jeg hadde ikke denne whiskyen tilgjengelig under smakingen, men fra tidligere prøvesmakinger husker jeg den som noe over toppen mht. sherrypreg. Sherry gir et klart preg av tørket frukt og modne bær. Dette er med å dempe råskapen, friskheten og kompleksiteten. Distillers Edition er imidlertid også en god whisky, selv om jeg foretrekker 16-åringen.

Etter at jeg har holdt Laphroaig og Ardbeg som mine Islay-favoritter en stund, er igjen 16-åringen til Lagavulin i førersetet. En meget god whisky.

BenRiach Curiositas

BenRiach Curiositas er noe så skjelden som en røykfylt Speyside-whisky. BenRiach holder til i Elgin og er et av to destillerier eid av Benriach Distillery Co. Det andre destilleriet er Glendronach. Curiositas blander den lette Speysidestilen som er fruktig med klare innslag av blomster og lyng, med karakteristiske Islay-trekk som røyk, pepper, salt og jod. Dette er en kombinasjon som absolutt lar seg anbefale.

Ardbegs 10-åring

The Whisky Bar, som ligger ved siden av Dubliners, er et hyggelig stilfullt tilskudd til Oslos whiskybarer. Smaken av en Ardbeg 11 years Chieftain's inspirerte meg til en sammenlikning av Ardbegs gamle og nye 10-åring. Vannskillet er mai 1998 da Ardbeg justerte grøppblandingen til å inneholde noe mer hams. Iom. at mye av røyken fra tørkingen av malten sitter i hamsen, har dette resultert i en mer røykfylt sprit, 23-24ppm mot tidligere 16-17ppm. Malten i seg selv er imidlertid fortsatt ca. 54ppm. 10-åringen er lagret på en blanding av 1.fill og 2.fill bourbonfat. Tidligere destillerimanager Stuart Thomson forteller at de fra 1997 under eierskap av Glenmorangie har noe lavere fyllingsgrad i destilleriapparatene og kjører dem noe langsommere, hvilket bør føre til en lettere sprit. I tillegg fyller de i dag en større andel 1.fill bourbonfat enn tidligere, hvilket man kan anta vil føre til en større andel 1.fill bourbonfat i 10-åringen. Jeg mener en sammenlikning av den gamle (L6 150 16:50 4ML) og nye 10.åringen (L9 77 15:29 6ML) understøtter ovenstående. Jeg finner den nye 10-åringen mer røykfylt, men samtidig mer fruktig og rundere enn den gamle. Skal jeg velge en favoritt, heller jeg nok mot den nye 10-åringen, men begge er topp whiskyer. Hvordan kan du vite om en flaske er tappet med gammel eller ny 10-åring? Hver flaske har inngravert en kode lengst ned på flasken. Den eldste av de nye 10-åringene skal ha kode som begynner med L8 191. L8 står for 2008 og 191 står for dagtallet som tilsvarer 9.juli. Den nye 10-åringen ser i tillegg ut til å være merket med tappingslinje 6ML, mens den gamle er merket med 4ML.

Destilleribesøk hos Balvenie

Etter en kort taxitur fra The Mash Tun ble vi droppet av utenfor Glenfiddichs besøkssenter. Men vi skulle da til Balvenie? Og hvorfor var det en absloutt øvre grense på åtte deltakere pr. omvisning? Svaret viste seg å være ganske enkelt. William Grant & Sons eier tre destillerier i Dufftown - Glenfiddich, Balvenie og Kininvie. Destilleriene er samlokalisert men med store interne avstander. Derav felles besøkssenter og transport i jeep med plass til åtte passasjerer. Det er kun Glenfiddich og Balvenie som tar imot besøkende, men en tur til Balvenie er på mange måter også en tur til Kininvie, da de to destillerienes produksjonsutstyr står ved siden av hverandre i de samme rommene. Balvenie er spesiell da de har egen kobbersmed og egne bøkkere. I tillegg har de egen malting. Det er derfor et utmerket destillerie å besøke hvis man ønsker å få med seg mest mulig av prosessen fra bygg til whisky. Som guide hadde vi nederlenderen Bert Macor som etter nær 30 år i Skottland er blitt "erkeskotsk" - en artig bekjentskap. Vi fikk med oss det meste på omvisningen - inklusive besøk i lagringsbygninger og prøvesmaking fra et par fat. Det var også mulig å tappe egen whisky direkte fra fat. Avslutningsvis var det en runde med prøvesmaking av Balvenie 12 Years Doublewood, Signature 12 Years, Single Barrel 15 Years, Portwood 21 Years og Balvenie 30 Years.

Destilleribesøk hos The Macallan

Etter dagens inntak av Haggis på Highlander Inn i Craigellachie, var det klart for destilleribesøk hos The Macallan. The Macallan ligger på en egen Estate der de dyrker i underkant av 2% av byggen de har behov for i whiskyproduksjonen. Inntil nylig ble den lokalt dyrkede bygget maltet hos Tamdhu som er et annet destilleri i Edringtongruppen. Tamdhu ble imidlertid nedlagt i april 2010. Dermed må også det lokale bygget maltes hos Simpsons. For å øke kapasiteten har The Macallan pusset opp og gjenåpnet det gamle destillerihuset. Samtidig har de gjort mye for å lage en utstilling som illustrerer hele prosessen rundt whiskyproduksjon - en omvisning som absolutt kan anbefales. Avslutningvis var det prøvesmaking av 12 og 18-åringen som er lagret på sherrycask og 15 og 30-åringen i Fine Oak utgave. Fine Oak er en blanding av whisky lagret på europeisk og amerikansk eik sherryfat og amerikansk eik bourbonfat.

Destilleribesøk hos Aberlour

Det er grenser for hvor mange standard destilleriomvisninger man kan gå på før utbyttet begynner å bli noe magert. Det var derfor med store forventninger vi møtte opp hos Aberlour der vi var forsøkskaniner på et nytt konsept som skulle lanseres under whiskyfestivalen fjorten dager senere. Vi ble møtt av Julian, en sprudlende og spøkefull guide. Omvisningen har fått navnet Founders Tour og koster £25 pr. person. Omvisningen begynte i The Flemming Room, som er åpnet spesielt for Founders Tour. Rommet er oppkalt etter James Fleming som gjenoppbygget destilleriet etter en brann i 1879. Det ble flere anekdoter, mye prat om whisky og befriende lite teknologi. Vi var gjennom en runde med nosing der vi fikk presentert en prøve med sprit fra starten av destilleringens hode, en prøve med sprit fra starten av hjertet, en fra halen samt en med selve new maken som er gjennomsnittet av selve hjertet. Den første spriten som kommer ut inneholder bl.a. mye kobber og metanol og er således giftig. Overraskende kunne vi se kopperet utskilt som blå partikler i spriten. I Warehouse 1 ble vi presentert for en sammenlikning av Aberlour 12 år (ca. 80% bourboncask, ca. 20% sherrycask), Aberlour 18 år (ca.70-80% sherrycask og resten bourboncask), Aberlour single bourboncask 14 år grammel 63,3% rett fra fatet, Aberlour single sherrycask 15 år gammel 56,2% rett fra fatet. Vi fikk også anledning til å kjøpe en egen selvtappet flaske fra enten en bourboncask eller en sherrycask. Avslutningsvis var vi innom Warehouse 6 der vi smakte på whisky fra en seks år gammel sherrycask. Utrolig bra til å være en seksåring. Avslutningsvis fikk vi også med oss et Glencairn whiskyglass. Hele turen varte i over tre timer og er alt i alt den beste whiskyomvisningen jeg har vært på med god margin.

Lang hjemreise

Vårens Speysidetur tok en uventet vending da islendingene tydeligvis misforstod kravet fra Icesavesparerne og sendte ash istedenfor cash. Resultatet ble 2200km i leiebil og to netter på båt for å komme hjem. I Tyskland ble haggis'n byttet ut med schweinehaxe og sauerkraut. Vi bodde på The Mash Tun i Aberlour. En utmerket pub med god mat og fem hotellrom. Et godt utgangspunkt for destilleribesøk og fiske i River Spey. The Mash Tun har hele årgangsserien til Glenfarclas som én av tre puber i verden. Ellers har de et greit utvalg av andre whiskyer uten å imponere. Men alt i alt et sted jeg gjerne drar tilbake til. Målet for turen var besøk hos destilleriene Macallan, Aberlour og Balvenie, som det kommer mer om senere.

Om whiskybloggen

Jeg ønsker velkommen til Sven Eriks whiskyblogg. Formålet med bloggen er å skrive om whisky generelt og skotsk whisky spesielt. Bloggen vil inneholde informasjon om whiskyproduksjon, whiskyvurderinger og historier.