18-åringen kommer først ut av startblokka gjennom den ekstra fylden 48%, samt ikke kjølefiltrert, gir mot 15-åringens 43%. Deretter fosser 15-åringen fra 18-åringen. Tre ekstra år på fat gjør at 18-åringen er rundere og mer avslepen mht. sødme, fruktighet og røyk. Jeg syns den blir for nøytral. Den har mistet noe av råskapen som fortsatt finnes i 15-åringen. I tillegg blir vaniljesmaken for fremtredende når graden av vanilje øker, mens fruktighet og røyk avtar. Tre ekstra år på fat gir også for mye eikepreg og en tørrhet som blir litt i overkant. Selv om 18-åringen er en meget god whisky, blir konklusjonen for min del at 18-åringen kommer til kort, og at min favoritt fra Laphroaig i fremtiden ligger an til å bli 10-åringen i cask-strength-utgave.
